Motstand når man minst behøver det

Jeg er ydmyk, rørt og takknemlig.

Etter mitt innlegg om at kreft er noe dritt, så har jeg fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger.

Må innrømme at når jeg publiserte innlegget så åpnet tårekanalene seg på vidt gap.

Men det var godt.

Det var godt å få sagt det, men kjenner fortsatt at jeg sliter med å snakke om det uten at det kommer noen tårer.

________________________________

I dag startet dagen som en helt normal dag.

Så fikk vi en telefon om at Lykke hadde falt i barnehagen.

En skikkelig kul med ett ganske dypt kutt.

Heldigvis er Lykke en tøffing som var ved godt mot.

Allikevel vendte vi snuten mot Tønsberg og vår fastlege.

Det endte veldig fint.

Det ble en sprettball og en edderkopp i premie, og ett Elsa plaster i pannen som hun gleder seg til å vise frem i morgen.

_________________________

På Tønsberg sykehus ligger pappa, så vi dro dit sammen alle tre.

En tynn mann gikk fremoverbøyd i gangen med en rullator.

Det var min pappa..

___________________________

Dette er ikke en bloggpost som skal handle om alt som er dritt, men når man først skriver en blogg så er det også lov til å ytre sine meninger.

I dag ble jeg skuffet.

Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal fortelle om denne hendelsen, men dette innlegget handler i bunn og grunn om en knekt mann som bare trenger at noen bryr seg.

Det handler om en mann som gråter, en mann som så gjerne vil ta en tur ut.

Min samboer gikk for å snakke med legene da jeg merket at jeg ville slite med å ta denne kampen akkurat nå.

Etter litt tid så kom det en lege og en sykepleier inn i rommet.

En lege med en holdning som ikke burde vært lov å ha i den situasjonen vi er i.

Det sitter en familie oppløst i tårer, og det hun starter med er:

Hva er det dere egentlig lurer på?

På en lite hyggelig måte.

Jeg forteller at min pappa er sliten, alt han ønsker er å oppleve noe positivt.

«Kan vi finne en løsning slik at vi kan ta han med hjem til oss en dag?»

Jeg er ikke dum, jeg vet han er syk..

Han er så syk at han aldri kommer til å bli bra igjen, men skal han virkelig ligge inne på sykehuset resten av tiden?

Det legen svarer er at han minst må være der i 2 uker til, og etter det får vi se. Mer vil hun ikke si.

Min pappa stirrer tomt ut i luften, hulker.

Jeg gråter, og innvendig er jeg rasende.

Det er greit at de ikke har alle svarene, men hvorfor kan de ikke fortelle dette da.

På en ordentlig måte.

Smil, si at vi skal klare å finne en løsning.

Ikke ta fra min pappa det siste lille orket han har igjen i kroppen..

Noen mennesker burde ikke jobbe med mennesker.

All respekt for at du har klart å lese deg gjennom legestudiet, men litt empati og sosial intelligens det burde også være ett kriterie i en slik jobb.

Heldigvis så griper sykepleieren inn.

All ros til henne, og flere av de andre ved sykehuset. Det er så mange flinke folk, men det er synd at det ofte er de vonde og vanskelige opplevelsene man husker.

____________________________

Etter legen gikk så kom vi frem til at pappa kunne få være med en liten tur ut. Dette takket være sykepleiere som ga det lille ekstra.

Dette ble plutselig ett innlegg om det å være pårørende, det å være pasient, det å møte motstand når man absolutt ikke behøver det.

Sånn går det når tankene får løpe fritt.

Avslutter med en kommentar jeg fikk på mitt forrige innlegg..

Pust!

_________________________

Håper dere henger med til tross for mangel på inspirasjon de siste innleggene.

Plutselig så er oppusssingen og interiøret tilbake.

I morgen er det en ny dag. <3

2 Comments
  • Kaja

    19. april 2017 at 20:36 Svar

    Når man jobber med mennesker kan man ALDRI glemme å være empatisk, selv om man som fagperson har vært i situasjonen en million ganger før. Den som er syk og de pårørende opplever en enorm sorg. Jeg kjenner dere ikke personlig, men jeg tenker på dere alle sammen. Dere er noen fine folk <3 Ønsker dere og pappaen din alt godt i verden.

  • Helene Ragnhild

    20. april 2017 at 16:05 Svar

    <3
    Dessverre har jeg, og så mange andre mange slike historier. Jeg vil bare støtte deg i at det er lov til å si ifra! Sender deg en varm klem <3

Post a Comment

Pin It on Pinterest