Knyttneveslag!

Denne bloggen skulle handle om livet som mamma, gründer og interiørentusiast.

Opp og nedturer, og det er vel som oftest oppturene som får plass her.

Dette blogginnlegget handler på ingen måte om noen opptur.

Jeg var usikker på om dette var noe jeg ønsket å dele, men hvorfor er det bare de rosenrøde dagene som skal skrives om?

Det jeg skal skrive om i dag er ikke rosenrødt.

Det er svart, det er mørkt, og det er så innmari vondt!

Pappa Lykke

Min pappa, Lykkes bestefar, mannen som frivillig tre dager i uken har kommet og pakket varer for Nordiske Hjem.

Han som ikke forstår noen ting av internett, blogging og innkjøp, men allikevel engasjerer seg.

Han som tror sjokolade er middag, han elsker barnebarnet sitt, han som ikke er redd for å være barnslig.

Han som forteller hvor stolt han er av meg, han som jeg alltid har vært der når jeg har behøvd hjelp.

Min pappa som jeg er så ufattelig glad i.

KREFT.

__________________________________________

Som ett knyttneveslag så slår det meg i bakken.

Jeg prøver å reise meg, men jeg kommer meg ikke opp igjen.

Jeg prøver å være sterk.

Sterk for pappa, sterk for Lykke, sterk fordi jeg ikke har tid til å knekke sammen.

Jeg burde snakke om det, men klarer ikke. Redd for å gråte, redd for å fremstå som svak.

Min pappa.

Kreft.

Uhelbredelig.

Pappa Lykke

Dette var kanskje ikke inspirasjonen og interiørbildene dere var ute etter når dere gikk inn på bloggen, men dette er sannheten.

Jeg vet at dette er noe som rammer veldig mange, og noen holder kanskje dette for seg selv.

Jeg skal hvertfall prøve å snakke om dette selv om det er vanskelig.

Kreft er ikke tabu, bare sinnsykt vondt!

Det er en liten stund siden jeg egentlig skrev dette innlegget, men det har bare ligget der. Ventet på at jeg fikk meg selv til å trykke på publiser-knappen.

I dag skal jeg gjøre det.

Jeg hadde tidligere skrevet at jeg ikke visste veien videre, og det gjør jeg fortsatt ikke. Veien blir til imens vi går.

Jeg vet at pappa er stolt av meg. Det har han alltid vært. Til tross både dumheter og rare ting man har funnet på opp igjennom årene.

Det jeg ønsker aller mest nå er at han kan få leve lenge nok til å se hva jeg har klart å oppnå, hva vi har klart å oppnå, sammen.

Jeg skal prøve å ta vare på alle timene, minuttene, sekundene jeg har med mine kjære.

________________________________

Ta vare på flokken din.

For hvem vet hva morgendagen bringer.

12 Comments
  • Silje

    16. april 2017 at 21:21 Svar

    Så vondt å lese!

    Takk for at du deler, i den forskrudde verdenen vi lever i. Der vi tror alt skal være perfekt hele tiden..

    God klem og varme tanker❤

  • Emelie

    16. april 2017 at 21:25 Svar

    <3

  • Heidi

    16. april 2017 at 22:32 Svar

    Sender varme tanker❤ Du er tøff som deler!

  • Merete

    16. april 2017 at 23:33 Svar

  • Mette

    17. april 2017 at 09:25 Svar

    Veldig, veldig sterkt å lese. Alle de bittesmå stundene blir så veldig viktige nå fremover. Lykke til på den humpete veien dere skal gå.

  • Anita

    17. april 2017 at 10:54 Svar

    Varme tanker til deg & flokken din ❤️

  • LmH

    17. april 2017 at 22:48 Svar

    ❤️❤️❤️

  • Benedikte

    18. april 2017 at 12:33 Svar

    Hei.
    Jeg aner ikke hvordan jeg havnet inne på bloggen din – surfet via via via.
    Så så jeg dette innlegget da, og tenkte jeg ville skrive deg noen ord.
    Jeg vet litt om hvordan det kjennes. Min mor fikk benmargskreft for snart to år siden, det er også uhelbredelig. Det var også et sjokk, for alle.
    Nå skulle jeg ønske jeg kunne skrive noen kloke ord til deg, men sannheten er at livet blir aldri som det var.
    Jeg har fått mange følgesvenner jeg har vært spart for i stor grad tidligere; frykt, søvnløshet, panikk. Men det jeg kan si deg, er at for min del så det å akseptere vært til enormt stor hjelp. Og, som du skriver, si det høyt – KREFT. Kreft suger! Kreft er noe dritt! Kreft burde få kreft og dø!
    Jeg har lært meg å leve med mine nye følgesvenner, jeg har akseptert at så lenge min mor lever så vil de være der, og da skal de få lov til det. Et klokt hode sa at prisen å betale for kjærlighet er sorg. Den prisen den skal vi betale. Med «glede». Og det å sette pris på nuet, de små øyeblikkene…. når man går gjennom noe slikt ser man så uendelig mange flere av dem og man blir rikere enn man noen sinne har vært.
    Per Fugelli sin «døden, skal vi danse?» er en fin bok. Spesielt for tider som du nå går gjennom.
    Sender deg all verdens varme tanker og en enormt stor klem.
    Nå må du være sterk for, og finne styrke i, flokken din. Hver sin tur, det er derfor vi lever i flokk 🙂

  • Benedikte

    18. april 2017 at 13:30 Svar

    Hei igjen,

    kom på en ting til.
    Pust.
    Det hjelper.
    Og kombinert det beste «overlevelsesrådet» jeg vet om (tatt fra «skam», ja jeg er 32 år og ser på skam 😉 når du ikke tror du makter mer, ta en dag av gangen. Er det for mye tar du en time av gangen. Er en time for mye tar du ett minutt av gangen. Er ett minutt for myte tar du ett sekund…
    Klem, Benedikte.

    • Kine Vinje

      18. april 2017 at 21:36 Svar

      Hei Benedikte!

      Tusen takk for en utrolig flott melding.
      Du skal vite at jeg setter ufattelig stor pris på det!

      Føler med deg også.
      Det er en forvirrende og vanskelig tid.
      Og det er så innmari urettferdig. Det føles hvertfall slik.
      Livet går sin gang, men man vil aldri være forberedt på noe sånn som dette.

      Og i og med at du nevner skam her.. 🙂
      Så vil jeg si at selv i en alder av 33 år, så er det deilig at serien er tilbake og at man bare i noen få minutter kan koble bort alle vonde tanker, og bare være litt ung igjen.

      Igjen takk Benedikte!

      • Benedikte

        19. april 2017 at 10:20 Svar

        Bare hyggelig 🙂
        Hils Pappa’n din og si der finnes noen i nord-Norge som heier på han.
        Ønsker dere alt vell.

  • Beate

    27. april 2017 at 16:34 Svar

    Masse masse hjerter til deg og familien.

Post a Comment

Pin It on Pinterest